21. mai 2018 spente jeg på meg rulleski for første gang. Da hadde jeg allerede fått litt smaken på det å rulle avgårde, ettersom jeg oppdaget roller blades året før. Rulleski kan være vrient å stå på, og direkte farlig – men det er nesten verre med rulleskøyter. Det går altfor fort, og bremsingen nedover er bare sånn passe.
Etter to dager uten løping, tenkte jeg at det kunne være greit å prøve litt igjen i dag. Hadde helt fri onsdag, og tok stakemølla i går. Gikk derfor på løpemølla igjen i dag, klar for en 10-kilometersrunde i Zwift.
Ålreit. Jeg biter i det sure eplet. Jeg hadde virkelig ikke tenkt å nevne Korona i denne bloggen i det hele tatt, for nå er det «Korona» i absolutt alle andre kanaler. Hele tiden! Men, det preger jo også hverdagen på alle måter – og nå i det siste har det jo begynt å bli upopulært å løpe ute. Da blir det naturlig å skrive noen ord her.
Det er lørdag kveld. Påskekyllingene er i ferd med å sprette opp i vinduskarmene i heimen, og coronaen herjer utenfor vinduene. I dag har jeg ikke gjort noe fornuftig. Jeg har rett og slett hatt en skikkelig fridag. Og… jeg har gjennomført noe som etter hvert tilhører sjeldenhetene: En intervalløkt!
Et par positive ting er verdt å nevne i starten av innlegget: Været er forbaska fint om dagen, og føttene fungerer tålig bra. Ellers er det vel mye mørkt i verden for tiden. Jeg skal spare deg for masse pjatt om Corona.
Nå har jeg akkurat satt meg ned på mitt kjøkkenkontor, etter en ny vellykket løpetur i den virtuelle verdenen Watopia. Først må jeg si… for en trafikk det var der i dag. Det er helt tydelig at et skummelt virus holder folk innendørs for tiden, for jeg har aldri sett det så folksomt der.
Det har blitt noen uker siden forrige innlegg, og det bunner vel ut i den grunn at føttene mine har tapt igjen. Altså… hva ER det med disse føttene? Hva er de laget av? Eller, hva i huleste forventer de at jeg skal gjøre for noe? Det skulle da virkelig ikke være noe i veien med genene heller. Fatter og mutter var aldri stillesittende.
I skrivende stund sitter jeg på en benk, på en plass i Arguineguin, Gran Canaria. Ei bikkje bjeffer på en katt rett bortenfor. Ei annen bikkje driter i blomsterbedet en halvmeter fra der jeg sitter (eieren gir blanke) – og sola brenner meg i nakken. Livet er ganske fint akkurat nå, på ferie med samboeren og familien hennes.
Fra vinter til sommer.
… eller høst da. Er liksom ikke vinter før det er november, og det første snøfallet har ligget litt på Østlandet. Men uansett… en radikal endring i klima har jeg i hvert fall utsatt meg for. Jeg befinner meg nå på Gran Canaria, hvor jeg tenker å bli til neste torsdag. Jeg er rett og slett på en slags ferie.
Som noen av dere kanskje vet, så ble jeg ansatt som journalist i magasinet Kondis for litt under et år siden. Siden den gangen har vi snakket om mange mulige prosjekter, og innovative løsninger for fremtiden. Et av prosjektene har vært online løpetrening. Fra før av har Kondis 22 grupper spredt utover hele landet. Disse gruppene kalles Kondistreninger, og møtes minst én gang i uka for felles løpetreninger. SÅ kom
