Hvis VG eller Dagbladet skulle skrive en artikkel om meg, så hadde det vært den mest passende overskriften. Mann 43 – skadeforfulgt. Eventuelt: Mann 43 – gir opp løping!
Det har blitt noen uker siden forrige innlegg, og det bunner vel ut i den grunn at føttene mine har tapt igjen. Altså… hva ER det med disse føttene? Hva er de laget av? Eller, hva i huleste forventer de at jeg skal gjøre for noe? Det skulle da virkelig ikke være noe i veien med genene heller. Fatter og mutter var aldri stillesittende. Langt i fra – pappa har vel tosifret antall maraton på merittlista. Men altså… jiiises!
Skaden kom akkurat nå som jeg hadde begynt å utforske Zwift. Jeg DIGGER jo sånne ting som Zwift! Argh!
Ålreit… greia er altså (og dette skal jeg gjøre kort, for de av dere som har vært her før, og som er litt passe mett på skriverier om skader): Jeg har slitt med plantar fascitt i tre og et halvt år. I enkelt perioder har jeg kunnet løpe, men så har *piiip* kommet tilbake igjen. I august derimot, så snudde alt. Jeg kjøpte meg Hoka Bondi 6, og pælma spesialsåler til tusenvis av kroner på dynga.
Fra første dag med Hoka, var alt bedre. Det var som å løpe på skummadrass, og føttene jubla. Jeg jubla. Samboeren jubla. Spesialistene på Nemus gråt. Var jeg plutselig frisk?
Niks!
Disse ass!!! *applaus
Etter innlegget mitt i november, hvor jeg beskrev hvor strukturert jeg nå skulle bli med løpetreningen, og hvordan jeg skulle begynne å trene styrke og greier – så var det stopp. Om det var en litt hard 10-kilometer innendørs på Bislett som gjorde det, eller om det var mangelen på demping på den gamle haugen av en mølle vi har – det vet jeg ikke. Jeg vet bare at føttene er vonde igjen, og de tåler ingenting.
Etter 6 uker i ro, forsøkte jeg meg på mølle i romjula. Først en åtte-kilometer som gikk greit. Dagen etter kom jeg 3,5 kilometer avgårde, før jeg måtte gå av.
Stakemølle! Redningen for formen min.
Gudskjelov finnes det muligheter for å gå på ski. Jeg kan låne hytta til en kompis i Gausdal, og snart åpner SNØ.
Så nå…. nå blir det skigåing da. Har kjøpt meg stakemølle hjemme, og snart åpner jo SNØ-anlegget i Lørenskog (som jeg tror jeg skal skrive kjapt om i neste innlegg). Også blir det bare å vente på sommeren, til snøen går og jeg kan hente rulleskia i kjellern.
Og løpinga… jeg veit ikke. Skal til (enda en) ortoped om noen uker. Tviler på at han finner noe. Faktisk begynner jeg å bli usikker på om dette faktisk er plantar fascitt. Jeg tror det må være en kronisk svakhet i skjelettet der nede. Eller noe. Jeg vet ikke. Jeg gir opp.
Nesten.
