21. mai 2018 spente jeg på meg rulleski for første gang. Da hadde jeg allerede fått litt smaken på det å rulle avgårde, ettersom jeg oppdaget roller blades året før. Rulleski kan være vrient å stå på, og direkte farlig – men det er nesten verre med rulleskøyter. Det går altfor fort, og bremsingen nedover er bare sånn passe.
Uansett… for to år siden gikk jeg mine første Bambi-skritt på rulleski, og siden den gangen er det i skrivende stund blitt akkurat 200 turer. En kort oppsummering er: Jeg er veldig glad for at jeg oppdaget gleden ved å gå på rulleski!
21. mai 2018 – Mitt livs første rulleskiøkt
Hvorfor rulleski?
Vel… jeg valgte å prøve meg på rulleski primært av to årsaker. Den ene var at jeg i vintersesongen 2016/17 jobbet for Thomas Alsgaard og langløpslaget hans. Jeg produserte film fra turer, blant annet. Da fikk jeg virkelig øynene opp for langrenn, og da også rulleski. Daniel Stock, en av løperne på laget, fortalte i et intervju jeg gjorde med ham – hvordan han hadde begynt på rulleskøyter for dermed å gå over til rulleski.
Årsak nummer to, er at det skulle være alternativ trening til løping. Jeg ble skadet i foten i august 2016, og jeg måtte finne på noe for å redusere belastningen på føttene.
Mine tre lengste rulleskiturer per i dag.
200 turer på to år
Det ble mange turer på rulleski den sommeren, og jeg synes utviklingen gikk kjapt. Allerede den tredje turen (tre dager seinere den 23. mai) var en hardøkt på 18 kilometer – hvor jeg hadde snittfart på 3:27 per km, opp og ned Greveveien i Maridalen (bakkeintervaller). Så flytta jeg til Gran Canaria for å jobbe der i 9 måneder, og der ble det MYE gåing. Stort sett på en 250 meter lang asfaltstripe like ved der jeg bodde – for politiet på GranCan er sprø i huet.
Første drikkepause på jubileumsturen ble ved Hammer kirke i Lørenskog.
200 turer – 5 tryn
Når man begynner å gå på rulleski, såå tror jeg det er en ting man må forstå med en gang: Man kommer til å gå på snørra. Spørsmålet er bare, hvor ille blir det. Og svaret på det spørsmålet avhenger vel av hvor forsiktig man er. Er man av typen som polstrer alle ledd og kun går rundt på en parkeringsplass – eller er man en av de som går langt gjennom byer og opp og ned bakker.
Jeg heller nok mer mot det siste. Men, jeg har (etterhvert fått) stor respekt for det å tryne på rulleski. Det kan gå ille. Jeg har ikke falt i større hastighet enn 13-15 km/t, men da ble det gode skrubbsår på knær, lår og rompe. Det verste fallet mitt var i svært lav hastighet i en sving. Stavene, og dermed armene, ble låst på en merkelig måte i fallet – så jeg traff asfalten med ansiktet først. Der kunne det fort gått en del tenner og en neserygg – men det ble kun (!) et solid kutt i overleppa.
Bortsett fra dette har jeg noen mindre alvorlige fall, som var mer av typen «klønete». Jeg skrev et innlegg om det å falle på rulleski en gang.
Snupunktet. Unnet meg et stopp på en bro i Fetsund, før jeg startet på returen.
Jeg feiret med langtur og distanserekord
Turen i går (nummer 200) ble feiret med en skikkelig langtur. Min forrige rekord var på 50 km, i Sør-Odal. Jubileumsturen min nå, ble på 70 kilometer. Jeg startet hjemme på Adamstuen i Oslo, gikk via Haugenstua, Lørenskog og Lillestrøm – til Fetsund. Snudde der, og gikk via Gjelleråsen tilbake til Adamstuen.
Jeg var faktisk støl i armene allerede før start, på grunn av noe styrketrening et par dager før. Og etter 10 kilometer tenkte jeg at det aldri kunne fungere å gå så langt som planlagt. Men, kroppen imponerte meg. Den holdt veldig bra, og armene ble liksom aldri helt krise. Stoppet for påfylling av saft 3 ganger, og innvilget meg et bollestopp på en Circle K-stasjon på Kjeller.
Var veldig fornøyd med denne turen, og det er artig å kjenne at kroppen kan klare noe sånt. Jeg hadde ikke gått lengre enn 30 kilometer denne sesongen, så belastningen var uvant. Fortsatt ikke prøvd rulleski? Jeg kan anbefale det, men vær forsiktig. Vil også få nevne at Gullsport i Bærum, er en tredje årsak til at jeg kom meg i gang på ski. Fantastiske folk og utstyr!
