I skrivende stund er det høst, og selv om det enkelte dager kan være fantastisk i skog og mark – med nydelige høstfarger og god-stemning – så går det mot tider hvor uteløping ikke alltid er like innbydende. Løsningen for mange, i hvert fall for de som har plass til det, er tredemølle.
Har du lest innlegg på denne bloggen i en stund, så er det neppe noen nyhet at jeg sliter med skader. Eller rettere sagt: Skade. Kun én – men den er fanken så seig. Siden august 2016 har plantar fascitt preget min løpshverdag, og satt en stopper for alt som heter intervaller og hardøkter, samt løpsdeltagelser.
Etter to dager uten løping, tenkte jeg at det kunne være greit å prøve litt igjen i dag. Hadde helt fri onsdag, og tok stakemølla i går. Gikk derfor på løpemølla igjen i dag, klar for en 10-kilometersrunde i Zwift.
Det er lørdag kveld. Påskekyllingene er i ferd med å sprette opp i vinduskarmene i heimen, og coronaen herjer utenfor vinduene. I dag har jeg ikke gjort noe fornuftig. Jeg har rett og slett hatt en skikkelig fridag. Og… jeg har gjennomført noe som etter hvert tilhører sjeldenhetene: En intervalløkt!
Det har blitt noen uker siden forrige innlegg, og det bunner vel ut i den grunn at føttene mine har tapt igjen. Altså… hva ER det med disse føttene? Hva er de laget av? Eller, hva i huleste forventer de at jeg skal gjøre for noe? Det skulle da virkelig ikke være noe i veien med genene heller. Fatter og mutter var aldri stillesittende.
Det har vært en hektisk helg egentlig. Utflytting fra et næringslokale, og pakking til halvannen uke på Charterfeberøya Gran Canaria. Men til tross for at helgen var tettpakka, tok vi oss tid til å trave en solskinnstur i det grønne (eller rettere sagt – gule og røde).
Mens jeg for 2-3 uker siden endte opp med å løpe en ganske spontan halvmaraton på en treningstur i Kongsvingermarka, var det denne gangen mer planlagt. Nok en gang skulle jeg kjøre samboeren til en undervisning, og måtte slå i hjel 3-4 timer. Perfekt for en langtur.
Veldig ofte…. eller… jeg kan vel nesten si «alltid», er jeg mest opptatt av klokka eller distanse eller puls, når jeg er ute og løper. Det er sjelden jeg klarer (eller ønsker) å ikke fokusere på dette. Men noen ganger, sånn som i dag, så løper jeg kun for naturopplevelsens skyld. Og for en fantastisk løpetur jeg hadde i dag!
Jeg føler at jeg stort sett daffer rundt i sone 1 og sone 2 på treningsturene mine. Sannheten er vel at jeg også er en del i høyere sone, men mest fordi jeg da løper i løyper med stigning eller fordi formen bare er «sånn pass». Jeg føler i hvert fall sjelden at jeg drar på litt, og får meg skikkelige utfordringer. Men på mandag – da hadde jeg det gøy!
Som noen av dere kanskje vet, så ble jeg ansatt som journalist i magasinet Kondis for litt under et år siden. Siden den gangen har vi snakket om mange mulige prosjekter, og innovative løsninger for fremtiden. Et av prosjektene har vært online løpetrening. Fra før av har Kondis 22 grupper spredt utover hele landet. Disse gruppene kalles Kondistreninger, og møtes minst én gang i uka for felles løpetreninger. SÅ kom
