Det har vært en hektisk helg egentlig. Utflytting fra et næringslokale, og pakking til halvannen uke på Charterfeberøya Gran Canaria. Men til tross for at helgen var tettpakka, tok vi oss tid til å trave en solskinnstur i det grønne (eller rettere sagt – gule og røde).
For å unngå den rushtrafikken det er på grusveiene i Oslomarka på søndager med sol, dro vi ikke fra sentrum før i tretida. Og godt var det, for det var fortsatt bra trøkk der inne. Men egentlig spesielt langs bilveien innover i Maridalen. Så fort vi fikk satt fra oss kjerra, og begynte å jogge inn i det fine, så forsvant folk. Merkelig.
Finner du noen feil ved dette bildet? Eneste må vel være at badetemperaturen er litt lav.
Det var altså helt nydelig denne dagen. Sola trodde det var juli, men alle andre som ble lurt til å tro det samme da de var hjemme og kledde seg til tur, kom fort ned på jorda igjen. Det var relativt surt altså. Spesielt var det en del kuldedumper her og der, hvor man virkelig fikk bruk for vantene og lua man klokelig hadde medbrakt. Da vi kom til Movann tenkte jeg at hårlokkene skulle få danse litt, men lua kom fort på igjen. Kaldt på øra gitt.
Øyer i panna. Brukte ikke de i dag. Lot endorfinene få strømme.
Kjenner du deg igjen her?
Som seg hør og bør på en søndagstur, så hadde jeg selskap av samboeren. Vi var enige om å ta det ganske så easy i dag, ettersom de siste dagene hadde vært det stressede slaget. Vi vurderte en kombinert løpe- og gåtur til kanelbollene på Ullevålseter, men valget falt altså på Movann, og ned til Sander gård og tilbake til bilen.
Mange muligheter. Vi gikk for ei løype uten de helt store vertikale utskeielsene i dag.
Men for noen daue kropper! Jeg kan ikke tale for samboeren, da jeg ikke har såpass god connection med følelsene hennes, men hun kunne fortelle at kroppen var i like dårlig forfatning som min kjentes ut til å være. Merkelig hvordan et par dager med litt stress og litt dårlig søvn, kan spille inn på trening. Men nå… nå skal jeg passe på å si en ting: På slike dager er det ofte ekstra bra å komme seg ut. Selv om motivasjonen kanskje ikke topper skalaen. Og ikke bare det – på sånne dager, som i utgangspunktet er blytunge, så snur det gjerne underveis, og blir ganske så lett. Det gjorde det forøvrig ikke akkurat i dag da.
Er litt forskjell på juni og oktober gitt!
Det ble 14,5 kilometer. Fin langtur det. Og det ble siste tur i Norge på nesten to uker. I skrivende stund sitter jeg i et rødt og hvitt rør elleve tusen meter over Atlanterhavet. Om 37 minutter skal farkosten lande på rullebanen i Las Palmas, og da venter det halvannen uke i sol og varme. Kjennes helt greit nå!
Dette betyr jo at du kan gjøre deg klar til eksepsjonell blogging fra sydhavsøya Gran Canaria, og utsøkte bilder av vinterblek hud i sandlige omgivelser. Takk for at du leste, og velkommen tilbake. Ble det søndagstur på deg eller?
