Har du lest innlegg på denne bloggen i en stund, så er det neppe noen nyhet at jeg sliter med skader. Eller rettere sagt: Skade. Kun én – men den er fanken så seig. Siden august 2016 har plantar fascitt preget min løpshverdag, og satt en stopper for alt som heter intervaller og hardøkter, samt løpsdeltagelser.
Statistikken er krystallklar
I det siste har det gått bedre og bedre på trening. Jeg kan stadig løpe lengre og raskere, uten at jeg kjenner plager i hælen(e). Dette har selvfølgelig fått meg til å se lyst på løpetilværelsen og framtiden, og hadde det ikke vært for at «Hytteplanmila» allerede er fulltegnet, så hadde jeg vært påmeldt der nå.
Men… når tiden går, så glemmer man ting. Sånn er det bare. Jeg har tydeligvis glemt at dette har skjedd før. Mange ganger. Når jeg går inn på Endomondo, som jeg brukte mer aktivt før, så ser jeg jo at det som skjer nå – kun er historien som gjentar seg. Jeg har også tidligere hatt samme utvikling. Og det er likt hver gang. Først en lang periode uten noe løping på grunn av smerte. Så kommer en måned med litt løping. Den neste med litt mer, før en tredje med rundt 200 km på en måned. Så viser den kjipe statistikken at det stopper opp igjen.
Akkurat som nå. Jeg har vel akkurat rundet 200 km i april. Og nå har det smelt igjen.
Fra intervall for en uke siden. Blir lenge til neste tror jeg (?)
Rolig tur i Elverums skoger ble helmørk
Mandag formiddag var det drittvær på Elverum. Sludd i lufta og kaldt. Allikevel skulle det løpes. Til tross for at føttene mine hadde murra en del i etterkant av et par intervallrunder den siste uka. Jeg og samboeren fant et glimrende nettverk av stier, og selv om det falt mye vann ovenfra – så var vi enige om at det var en kjempefin tur underveis.
Da vi passerte 6 kilometer, hadde jeg fortsatt ikke kjent noe til smerter i verken den ene eller andre foten. Men så, som det typiske lynet fra klar himmel, så hugg det til i foten. Det kom flere tak etter hverandre, og jeg var nødt til å gå resten av økta.
Det snåle er måten det gjorde/gjør vondt på denne gangen. Jeg kjenner nesten ingenting når jeg går på foten, eller når jeg våkner om morningen (som er typisk plantar fascitt-symptom. Jeg bare kjenner at «det er noe der», og jeg veit at hvis jeg begynner å løpe – så smeller det nok igjen.
Ambisjoner og planer må gjøres om
Jeg hadde ikke så mange helt konkrete planer for løpetreninga nå, annet enn at jeg skulle i gang med tyngre trening igjen. Intervaller, bakkeløp, langturer i høyere hastighet osv. Så hadde jeg noen tanker om å delta i et eller annet løp utpå høsten. Nå må jeg tenke nytt.
å fingrene for at skaden ikke er like ille som den har vært de andre gangene den har kommet tilbake. Jeg setter alle kort på at jeg kan begynne å jogge igjen om noen dager, uten at jeg må stoppe på grunn av smerter. Tenker jeg tester dette om et par dager. Hvis det går bra – så skal jeg legge opp en treningsplan – med fokus på kun rolige turer, styrke, staking og rulleski. Dette får jeg komme mer tilbake til, men jeg er tydeligvis nødt til å tilpasse kroppen enda langsommere til løping.
Hjerte og lunger kan og vil så mye mer enn muskler, sener og bein – og det er vel en sikker oppskrift på skade! Stay tuned!