De som følger meg på Strava, har kanskje lagt merke til at mine rulleskiturer er svært ensformige – da de stort sett utføres på en 250 meters veistrekning, som jeg går frem og tilbake, igjen og igjen. I skrivende stund nærmer jeg meg to tusen runder att og fram. Grunnen er enkel – jeg blir ikke stoppa av politiet når jeg går der, og asfalten er digg.
Fin veistubb
Jada… denne veistubben fra Playa del Aguila og opp til parkeringsplassen ved westernbyen Sioux city, er absolutt veldig fin. Jeg vil også påstå at den har vært selve redningen for meg denne vinteren. Etter at politiet stoppa meg allerede på min andre tur langs veien i september, så har jeg vært stuck på min lille private asfaltbane.
Og den gjør jo nytta si. I hvertfall delvis. Jeg får jo trent. Jeg går jo gjerne 30 kilometer fram og tilbake der jeg, og pulsen stikker opp i sone 5 på hardøkter. Men, den har sine begrensninger. Jeg får ingen trening i motbakker, og jeg får svært lite variasjon i terrenget generelt. Vindforholdene er stort sett også alltid det samme. Men nå… nå har jeg endelig turt å slippe meg selv løs i selveste sykkeldalen – Barranco de Arguineguin, som går inn mot Soria.
Her er den. Veien inn mot Soria, fra Arguineguin. Tidvis strøken asfalt, og finfin natur.
Soriadalen – Barranco de Arguineguin
Denne dalen er velkjent for de fleste skiproffer som besøker Gran Canaria. Det vil jeg driste meg til å påstå. Jeg har i hvertfall lest mange artikler om skiløpere som har pigget seg oppover bakken inn til selve Soria. Petter Northug blant annet, hadde denne dalen som fast treningssted, under sine sesongoppkjøringer. Var det her han pusha for hardt høsten 2017 tro?
Petter Northug om monsterbakken opp til Soria (video)
Jeg har nå akkurat begynt å lure meg litt innover i denne dalen. Fantastisk deilig. I dag, den 30. januar 2019, har jeg gått min andre tur der. Foreløpig holder jeg meg innenfor de første 6-7 kilometrene av dalen, da veien der er minst skummel. Men jeg har som mål å jobbe meg lenger og lenger inn etterhvert. Og kanskje… kanskje tør jeg å prøve meg opp den siste monsterbakken opp til Soria, før jeg setter kurs hjemover i månedsskiftet mai/april (!?) Da er jeg i så fall avhengig av at dama tør å kjøre opp der med bil for å hente meg – for jeg tør fanken ikke å stå ned igjen på rulleski. Det hadde vært spinnvilt for selv Northugen tror jeg.
Fra dagens økt innover i dalen. Neste gang skal jeg prøve meg noen kilometer til.
Foreløpig problemfri trening i Soriadalen
Enn så lenge, så har det gått veldig fint å gå innover i dalen. Har fortsatt tilgode å se politi inni der, og jeg blir ikke ropt etter av bilistene heller. De oppfører seg faktisk svært eksemplarisk. De ligger bak og venter på trygg passasje, og gidder ikke ta seg bryet med å verken tute eller hytte med neven. Men syklistene (som det er sabla mange av inni der), har en tendens til å rope ting. Nøyaktig hva de roper, det veit jeg ikke, og jeg bryr meg heller ikke. Har de rett på veien, så har jeg rett på veien ass. Jeg holder meg lenger ut mot kanten jeg, og tar mye mer hensyn, enn det de gjør stort sett.
Asfalten er også veldig fin innover der. Noen steder er den faktisk riktig så digg og deilig. Men jeg styrer unna de første to kilometrene av dalen, for der må man holde seg skikkelig i stolkarmen.
Ny økt i morra, og lenger inn
I morra drar vi tilbake til Bahia Feliz, for å jobbe i fire nye dager. Men før avreise satser jeg på å få meg enda en tur innover. Da er målet å gå 3-4 kilometer lengre inn, for å se hvordan forholdene er der. Gikk drøye 25 minutter i3/i4 (Strava-link) i dag, så i morra blir det rolig hele veien.
Min foreløpige skipark. Har en ødelagt binding på skøyteskia, og nedslitte hjul på klassiskskia. Trenger en tur innom Gullsport i Bærum snart.
Har du noen erfaringer med Soriadalen, på enten rulleski, sykkel eller bein? Jeg tar gjerne imot erfaringer og anbefalinger om ditt og datt. Føl deg også velkommen til å følge meg på Strava.
Takk til Gullsport, som har fått meg i gang på rulleski (reklame).
