Når man har slitt med skader i over fire år, så er det langt mellom øktene hvor man for det første – tør å dra på litt, og for det andre – hvor man er sykt fornøyd i ettertid. Økta på søndag for to dager siden, var definitivt en sånn økt.

For nye lesere på bloggen, nevner jeg kort at jeg har slitt med plantar fascitt siden sommeren 2016. Dette har ført til at stort sett all trening i denne perioden, har vært i pratetempo og enda saktere. Innimellom har jeg gjort enkelte forsøk på å teste litt fart, men det har så og si alltid endt med oppblussing av skadesituasjonen. Vel… nå tror jeg kanskje at jeg endelig er på vei til et bedre løpeliv! På søndag tenkte: «Fanken heller! I dag løper jeg en halvmaraton med litt tempo, så får det bare bære eller briste».

Fra en halvmaraton jeg løp for ganske nøyaktig ett år siden (1:49). Da fikk jeg ganske mye trøbbel med føttene i ettertid.

Fottur i Nordmarka som oppvarming

Noe som gjør at økten og fravær av skadesmerter overrasker enda mer, er at jeg på formiddagen gikk en rask fottur t/r Frognerseteren – Skjennungstua. Samboeren jobber på båt, og i de få timene hun er på land, går vi gjerne i marka. På slike turer har vi stort sett greit tempo, slik at det faktisk blir en helt ålreit rolig-økt ut av det. Underveis på denne turen, tenkte jeg som så at – hvis foten oppfører seg nå i ettertid, så tar jeg meg en lengre tur i joggeskoa utendørs i dag. Jeg vurderte for så vidt mølla også, men den ensidige belastningen man får ved mølleøkter, gjør utendørsløping bedre.

Halvrask halvmaraton rundt Sognsvann

Tiden var inne for langtur. Føttene hadde vært greie mot meg (slik de egentlig har vært de siste dagene), og ettersom jeg klarte å knuse iphonen min i bildøra etter fotturen – så var jeg i litt «gi faen»-humør i tillegg. Vel, jeg snøret på meg mine Hoka Bondi 6 Anthracite, festet Stryd fotsensoren og dro avgårde til Sognsvann. Planen jeg hadde lagt, var 5:00 per kilometer, noe som ville ført til en slutt-tid på rett over 1:45. 5:00-fart er egentlig grensa jeg har gitt meg selv for løping. Så lenge jeg sliter med skade, har jeg «forbud» mot å løpe raskere. Men… nå har jo ting gått veldig bra i det siste.

Slik endte jeg opp i puls denne økta. Passe fornøyd med dette. Over 45 minutter i underkant av terskel.

Jeg la i vei. Det var nydelig høstvær. En del sol. En god del våte partier på veien, og rimelig folksomt. Jeg hadde jo tross alt valgt meg autostradaen rundt Sognsvann som løperute en søndags ettermiddag i fint vær. Første kilometer gikk noen sekunder raskere enn 5:00. Jøss tenkte jeg. Vanligvis kommer ikke den første kilometeren såpass lett. Men, lettere skulle det bli. De neste krøyp ganske raskt ned mot 4:30-fart, og det var uten at det kostet noen ting. Det var cruisefart. Da jeg passerte 5-6 kilometer, bestemte jeg meg for å justere måltiden til rundt 1:35 i stedet. Så sant føttene holdt.

Det gikk bra avgårde. Løp mye sikksakk mellom folk og vannpytter, men tidene holdt seg på, rett under og rett over 4:30. Da jeg nærmet meg passering av den første mila, begynte jeg riktignok og måtte jobbe mer for det. Det er jo egentlig ikke så rart, ettersom jeg har så og si null fartstrening i kroppen. Det som imidlertid var rart, var at føttene var hundre prosent smertefrie. Selv etter ei mil i 4:30-fart!

Jeg liker grafer! Ganske artig å se hvordan for eksempel bakkekontakten (blå), blir mindre når farten går opp og teknikken får festet seg underveis i økta.

Svært fornøyd med resultatet

Det duret og gikk, og plutselig hadde jeg løpt to mil. Et par kilometer tidligere, hadde jeg gitt opp tanken på å klare 1:35. Jeg måtte liksom jobbe litt for mye for å holde tidene nede, og det var ikke det denne økta skulle være. Jeg skulle ikke løpe meg sjøl i senk. Men så da… ved passering 20,1 kilometer og kun én igjen – så viste klokka akkurat 1:31. Med andre ord, ville jeg klare sub 1:35 med en sistekilometer på under 4:00. «Æh, fanken heller da», tenkte jeg – og dro avgårde. Mye av den siste kilometeren er slakt nedover (cirka 1%), og det fløyt ganske fint. Føttene holdt, klokka var på min side – og da jeg hadde tilbakelagt nøyaktig en halv maraton, viste klokka 1:34:54. Konge!

Godt fornøyd med dette! Viser at en tid godt under 1:30 bør være innen rekkevidde hvis jeg får trent litt fart, og hvis kroppen er på bedringens vei når det gjelder skader i føttene.

Konklusjoner etter økta

Det er bare positive ting å ta med seg fra denne økta. Det aller beste er at føttene ikke kranglet noenting underveis, og kanskje enda snålere – ikke heller i ettertid. Hva skjer? Er jeg på vei til å bli frisk fra plantar fascitten?!? Det andre som er veldig gledelig, er at jeg til tross for ingen fartstrening overhode – ikke har noe problemer med pust. Kroppen derimot, fikk litt juling. Kjente det godt i knærne i ettertid, samt at jeg var generelt banka litt i stykker. Men altså… jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Sub 1:35 på en halvmaraton i folksom løype, uten å ha trent for det = Topp!

Første 10 km gikk på 45:26. Neste 10 km gikk på cirka 44:30. Snittfart totalt på 13,3 km/t.

Ikke undervurdér rolig trening

Det må være konklusjon nummer to! Jeg har nesten utelukkende trent rolig jogg i evigheter. En sjelden gang har jeg vært litt høyt i sone 2 og lekt litt rundt 5:00-fart, men ellers er det kun sone 1 og lav sone 2 i loggen. Det har tydeligvis gitt svært god base for lunger og hjerte, og også for skadeskutte føtter (i tillegg til dedikert tøying). Nå må jeg bare få trent litt mer intervaller etter hvert, slik at også muskulatur og skjellet tåler slike økter bedre. YES!

Jeg har i flere år skrevet blogg om treningen min. Det har gått litt i rykk og napp, og jeg har ofte følt at jeg skriver uinteressant innhold. Nå har jeg gjort om bloggen til en mer generell side om trening, og spesielt løping. Håper du setter pris på denne nettsiden. Jeg fortsetter forøvrig å blogge her på denne siden.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her