Ålreit. Jeg biter i det sure eplet. Jeg hadde virkelig ikke tenkt å nevne Korona i denne bloggen i det hele tatt, for nå er det «Korona» i absolutt alle andre kanaler. Hele tiden! Men, det preger jo også hverdagen på alle måter – og nå i det siste har det jo begynt å bli upopulært å løpe ute. Da blir det naturlig å skrive noen ord her.
Det har blitt noen uker siden forrige innlegg, og det bunner vel ut i den grunn at føttene mine har tapt igjen. Altså… hva ER det med disse føttene? Hva er de laget av? Eller, hva i huleste forventer de at jeg skal gjøre for noe? Det skulle da virkelig ikke være noe i veien med genene heller. Fatter og mutter var aldri stillesittende.
I skrivende stund sitter jeg på en benk, på en plass i Arguineguin, Gran Canaria. Ei bikkje bjeffer på en katt rett bortenfor. Ei annen bikkje driter i blomsterbedet en halvmeter fra der jeg sitter (eieren gir blanke) – og sola brenner meg i nakken. Livet er ganske fint akkurat nå, på ferie med samboeren og familien hennes.
Fra vinter til sommer.
… eller høst da. Er liksom ikke vinter før det er november, og det første snøfallet har ligget litt på Østlandet. Men uansett… en radikal endring i klima har jeg i hvert fall utsatt meg for. Jeg befinner meg nå på Gran Canaria, hvor jeg tenker å bli til neste torsdag. Jeg er rett og slett på en slags ferie.
Det har vært en hektisk helg egentlig. Utflytting fra et næringslokale, og pakking til halvannen uke på Charterfeberøya Gran Canaria. Men til tross for at helgen var tettpakka, tok vi oss tid til å trave en solskinnstur i det grønne (eller rettere sagt – gule og røde).
Mens jeg for 2-3 uker siden endte opp med å løpe en ganske spontan halvmaraton på en treningstur i Kongsvingermarka, var det denne gangen mer planlagt. Nok en gang skulle jeg kjøre samboeren til en undervisning, og måtte slå i hjel 3-4 timer. Perfekt for en langtur.
Veldig ofte…. eller… jeg kan vel nesten si «alltid», er jeg mest opptatt av klokka eller distanse eller puls, når jeg er ute og løper. Det er sjelden jeg klarer (eller ønsker) å ikke fokusere på dette. Men noen ganger, sånn som i dag, så løper jeg kun for naturopplevelsens skyld. Og for en fantastisk løpetur jeg hadde i dag!
Jeg føler at jeg stort sett daffer rundt i sone 1 og sone 2 på treningsturene mine. Sannheten er vel at jeg også er en del i høyere sone, men mest fordi jeg da løper i løyper med stigning eller fordi formen bare er «sånn pass». Jeg føler i hvert fall sjelden at jeg drar på litt, og får meg skikkelige utfordringer. Men på mandag – da hadde jeg det gøy!
Det er to ting jeg definitivt vet om meg selv og maratonløping. Det ene er at jeg skal løpe en maraton før eller siden. Det andre er at jeg kommer til å bruke lengre tid enn to timer på å gjennomføre.
Som noen av dere kanskje vet, så ble jeg ansatt som journalist i magasinet Kondis for litt under et år siden. Siden den gangen har vi snakket om mange mulige prosjekter, og innovative løsninger for fremtiden. Et av prosjektene har vært online løpetrening. Fra før av har Kondis 22 grupper spredt utover hele landet. Disse gruppene kalles Kondistreninger, og møtes minst én gang i uka for felles løpetreninger. SÅ kom
