De er schvæære – Hoka Bondi 6. Men de er egentlig like store som de er gode! Forresten, så vil jeg gjerne starte dette innlegget med en såkalt disclaimer: Plantar Fascitt kommer i ekstremt mange varianter. Det som funker som en kule for meg, kan kanskje gjøre ting verre for deg – og omvendt. Jeg forteller bare hva jeg har prøvd, og hva mine erfaringer er.
Det er på tide å skaffe seg noe å løpe på hjemme igjen. Høsten blir stadig strengere, og om ikke mange uker begynner innendørsløping og friste veldig. Det frister egentlig allerede, selv om høstfargene i skogen (og stemningen) er upåklagelig! På grunn av Gran Canaria-oppholdet det siste året, så solgte vi stor-mølla vi hadde.
Garmin Forerunner 935, er en av de største skuffelsene jeg har fått noen gang – når det kommer til tekniske duppedingser. Det her er jo farlig å si selvfølgelig, fordi jeg veit at veldig mange digger Garmins klokker, men altså… For meg har det bare vært en gedigen nedtur.
Som en del av leserne her inne har fått med seg, så er jeg altså tidligere danser. Som beskrevet i min historie, så var det en rekke tilfeldigheter som gjorde at jeg plutselig begynte med dans da jeg var fjorten år. Fram til da hadde jeg bra fart i joggeskoa, men det gikk tregere og tregere jo mer tid jeg spanderte i lakksko, fremfor joggesko.
Til tross for at jeg i fjor sommer ble fortalt at Hoka-sko var noe av det verste jeg kunne kombinere med skaden plantar fascitt, så gikk jeg til innkjøp av et par for noen uker siden. Tanken var rett og slett: Kan det egentlig bli verre?
Hvordan fungerer egentlig kombinasjonen Plantar Fascitt og Hoka løpesko? Det har jeg funnet ut at veldig mange lurer på. Dessverre har jeg også funnet ut at det finnes veldig mange svar. Ulike svar. I dette innlegget skal jeg kjapt skrive litt om de svarene jeg selv har funnet, og hvordan jeg velger å forholde meg til det.
Det er gode tider treningsmessig! Klokka mi forteller meg at jeg er produktiv stort sett hele tiden, kroppen virker pigg, og kanskje viktigst av alt – føttene tåler mer og mer… OK… akkurat det første poenget her tar jeg med en stor spade salt.
Og skrive en blogg, og stadig sørge for nye oppdateringer, kan være vanskelig. Spesielt når man opplever at kroppen ikke spiller på lag og greier. Alt er så mye enklere når man kan trene som man vil. Da er det mye artigere å dokumentere det på for eksempel en blogg også. Men… nå skal jeg skrive oftere, fordi…
Det er på tide å stake ut en kurs, nå når vi skriver mars 2019. Det vil si – jeg har nok peilet ut en ønsket retning for ganske så lenge siden, men jeg har ikke delt det med for eksempel deg. Ikke at det er av så vanvittig stor betydning, men… måloppnåelse blir liksom litt viktigere jo flere som vet hva man jobber mot.
Som noen av dere kanskje vet, så ble jeg ansatt som journalist i magasinet Kondis for litt under et år siden. Siden den gangen har vi snakket om mange mulige prosjekter, og innovative løsninger for fremtiden. Et av prosjektene har vært online løpetrening. Fra før av har Kondis 22 grupper spredt utover hele landet. Disse gruppene kalles Kondistreninger, og møtes minst én gang i uka for felles løpetreninger. SÅ kom
