Bloggen gjenoppstår på Gran Canaria

Etter 24. august i år, ble det stilt som i graven, som man sier. Helt stille ble det. Altså, her inne på bloggen. Det er nøyaktig tre måneder med taus blogg det. Vel… det var ikke planlagt, men tiden strakk ikke til. Nå strekker den derimot godt nok igjen.

Blogg-oppstandelse på Gran Canaria
Som en velkjent kar som stod opp fra de døde den tredje dag, står nå bloggen opp. Riktignok på den 90ende dagen eller noe sånt – men i hvertfall, nå er det liv igjen. Og siden sist, har livet dreid ganske voldsomt i retning. Ikke uventet dog. Jeg har lenge visst at jeg skulle bo på Gran Canaria fra september, men livsendringen er allikevel av typen «betydelig».
Langt unna familien. Langt unna norske butikker. Langt unna norsk skog. Og langt unna gode treningsforhold. «Hva i alle verden?» er det kanskje noen som sier nå. Kommer jeg liksom her og savner gode treningsforhold? Jeg som sitter på Gran Canaria liksom? Ja… jeg gjør det. Jeg savner å kunne gå på rulleski langs en helt vanlig vei, uten å bli kjefta opp av møkkete lastebilsjåfører, og avskodd av bryske politimenn med pistol i beltet. Jeg savner å trene mellom gran og furu i norsk skog – og snart kommer jeg til å savne snø (!)
Men trener gjør jeg uansett
Jada. Jeg trener jo. Jeg har en 250 meters veistrekning, hvor asfalten ligger fint og hvor biler omtrent ikke eksisterer. Den går jeg fram og tilbake, på intervalløkter og på rolige turer. Frem og tilbake. Tilbake og frem. Faktisk kan jo Strava fortelle meg nøyaktig hvor mange ganger jeg har gått att og fram på den veistumpen – og tallet er i skrivende stund: 616.
Ganske kjedelig til tider. Sabla vindbelastet ofte. Men allikevel – jeg trives der på min lille private rulleskibane. Og det er fortsatt rulleski det går i. Jeg trodde at en ny æra med løping var på gang her for et par-tre uker siden, da jeg mer eller mindre løp fire hele turer. Men neida… et par dager seinere var føttene helt krise, så her er det bare å belage seg utelukkende på skigåing i noen måneder til.


Jeg gidder ikke å skrive så mye mer nå. Dette innlegget var mer som et nødsignal å regne. Bare sånn for å vise at både jeg og bloggen fortsatt lever. Vi føler begge at vi har livets rett, og skal forsøke å være aktive i tiden som kommer. Takk for at du var her, og velkommen tilbake. Og… takk til Gullsport, som har gjort det mulig for meg å komme i gang med trening på rulleski! (reklame)
Følg meg gjerne på Strava